Read this blog in english

Helt siden jeg klarte å holde en fargeblyant har jeg tegnet. I begynnelsen var det riktignok kun prinsesser og prinsessekroner jeg tegnet. Jeg elsket det allerede da. De hadde lange kjoler i mange jentete farger og store kroner med diamanter på. Jeg husker så godt hvordan jeg så Disneys prinsesse filmer om og om igjen, og ønsket at jeg kunne tegne så vakre prinsesser. Det så helt umulig ut. Men jeg skulle klare det en gang.

Da jeg gikk på skolen sa jeg til mamma (etter et par år med Batman bokbind og prinsesse bokbind) at jeg ville ha gråpapir som bokbind. Jeg ville tegne mitt eget bokbind. Jeg ville heller ikke ha rosa pennal med prinsesser på, jeg ville ha et pennal i lær som jeg kunne skrible på. Jeg antar at det var en hel del av timene jeg ikke fikk med meg fordi jeg satt å tegnet i stedet for.

SONY DSC
Pennalet mitt fra 2. klasse. Nå huser det alt jeg trenger for å tegne mandalaer.

Når jeg ble 12 år opplevde jeg noe som gjorde at livet mitt stoppet opp. Jeg fungerte dårlig på de aller fleste plan. Unntatt kreativt. Jeg begynte for å alvor å tegne. Jeg lukket meg inn på rommet rett etter skolen og tegnet til langt ut på kvelden. Det gamle ønsket om å tegne Disney prinsessene hadde utviklet seg og blitt en besettelse. Jeg bare måtte klare å tegne realistiske mennesker. Så jeg saumfarte alle moteblader og sladreblader og rev ut side etter side. Jeg studerte ansiktene, ansiktstrekk, skygger og highlights, fargene i huden, hårstrå. Jeg satt på rommet mitt i 3 år før jeg klarte å gå ut igjen.

minbesettelse
Tegninger fra 15 år tilbake

Når jeg la fra meg tegnesakene gikk det mange år før jeg klarte å sette meg ned igjen. Fokuset var helt borte. Mine innerste tanker og følelser var et uendelig kaos. Jeg hadde ingen indre ro. Det gikk nærmere 11 år. På de årene hadde jeg vært gjennom større omveltninger og svik i mitt liv en hva en gjennomsnittlig person opplever. De aller fleste var av den aller mest smertefulle sorten. Jeg var utvilsomt ganske ødelagt. Men på tross hadde jeg en som ubevisst bygget meg opp, sønnen min. Jeg fikk han som 19-åring og sammen har vi vokst opp. Det var bare oss to i mange år. Mamma og Casper. Jeg studerte multimedia design og hadde små forsiktige drømmer om å bli grafisk designer.

Når jeg ble 24 år kom de 12 foregående årene av mitt liv løpende etter meg og slo meg rett ned. Jeg møtte endelig bunnen. Det var dømt til å skje. Jeg kom meg ikke opp igjen på lang lang tid. Jeg klarte ikke å jobbe, jeg klarte ikke å studere. Jeg var tilbake til der jeg var da jeg var 12 år. Ubevisst gjorde jeg det samme som jeg gjorde da, jeg begynte å tegne. Fra det øyeblikket jeg sto opp til jeg gikk å la meg igjen, så tegnet jeg.

Besettelsen var tilbake. Hittil hadde jeg kun tegnet. Jeg var så sulten på å lære mer! Så jeg saumfarte internett, sånn som jeg tidligere hadde gjort med motebladene, etter akvarellmalerier. Jeg kjøpte meg akvarellmaling og gjorde alt jeg kunne for å lære meg kunsten. Nok en gang var dette blitt min terapi. Jeg tenkte ikke på annet en hva jeg kunne skape med min egen fantasi. Endelig fant jeg meg.

minbesettelse_
.

Det er ingen hemmelighet at kun et fåtall av tusenvis klarer å leve av sin egen kunst. Du skal helst dø fattig før maleriene dine i det hele tatt selger. Om man skal lære av de gamle kunstnerne. Så selv om jeg drømte stort om å kunne leve av mine egne skriblerier så måtte jeg bli voksen og innse at maleriene mine ikke ville holde ungen min mett. Jeg måtte skaffe meg en jobb som alle andre. Så etter 2 år i lykkerus med nesa ned i pulten begynte jeg å jobbe igjen. Det var en bittersøt følelse! For første gang i mitt liv hadde jeg en god stabil inntekt. Jeg slapp å uroe meg for penger hele tiden. Men det var så vondt å lukke igjen døren til kontoret mitt hvor jeg i 2 år har brukt tusenvis av timer på skape mine egne bilder. For det var det jeg måtte gjøre til slutt, fysisk lukke igjen døren, for å kunne klare å dra på jobb. Jeg måtte avvenne meg selv. Prøve å riste av meg besettelsen. Bare bli som alle andre, helt fornøyd med en vanlig 8-16 jobb.

Så naiv man kan bli.

Jeg vet nå, 2 år etter, at jeg er skapt for dette. Jeg har virkelig fått kjenne på den berømte ”skapertrangen”. En veldig overveldende driv som drar meg i retning kontoret mitt til alle ugunstige tider. En indre stemme som skriker at jeg er på feil plass i livet. At jeg kaster bort tiden min på min ”8-16 jobb”. At jeg må løpe til pulten min og skape alle de ideene som surrer rundt i min egen fantasi. Jeg følte jeg skulle revne. Konstant i dårlig humør uten at jeg helt visste hvorfor. Rett og slett dypt ulykkelig. Føltes ut som kjærlighetssorg. Dramatisk, ikke sant? Jeg vet det.. Men det føltes sånn, og det var helt forferdelig.

Noen år klokere i dette arbeidslivet har jeg lært meg å inngå kompromiss som ikke går fullstendig på bekostning av besettelsen min. Det måtte til, for jeg trenger begge deler for øyeblikket. Og jeg orker virkelig ikke å være på jobb hver dag og hate jobben min samtidig. Det er ikke rettferdig ovenfor mine kollegaer eller meg selv. Så jeg begynte å ta med meg skisseboka på jobb. Jeg er nå den idioten som sitter med musikk på øra i dyp konsentrasjon. For all del, IKKE prat til meg. Det er da om å gjøre å få gjort mest mulig på den lille halvtimen. Og det funker! 30 minutter i min egen verden, og jeg er klar for resten av arbeidsdagen.

Jeg passer på at jeg har små ”prosjekter” og ideer som kan tegnes fra sofakroken. Tegnebøkene mine er geniale til det. For jeg må føle at jeg har fullført prosjektene mine innen rimelig tid. Jeg har tonnevis uferdige malerier og tegninger liggende, og slikt driver meg til vannvidd. Jeg er nødt for å fullføre noe innimellom.

Siden jeg jobben annenhver helg så har jeg langhelg de helgene jeg ikke jobber. Derfor passer jeg på å ha gjort alle uinteressante ting (husarbeid, klippe håret, avtaler osv) før langhelgen kommer slik at jeg kan bruke all tid tilgjengelig på å tegne og male.

Kort oppsummert så har jeg en HELLIG timeplan. Og den er urokkelig. For dette er ikke en hobby for meg. Det er livet mitt, min besettelse, min terapi.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.